Ukas gjest i Grenseløst er Torstein Lerhol, bondesønn, Senterpartipolitiker, «hemma» og utdannet lektor. Intervjuet ble sendt på Radio Nova 26. november med Olaf G. Alteren som intervjuer.

Når Torstein sier at han er «hemma» så mener han at det er slik folk ser han. Han forteller at han i sin tilstand ikke føler seg som «hemma», og at det for han handler det om å være seg selv og leve som et vanlig menneske. Og kanskje aller viktigst: Aldri la funksjonshemmingen stoppe sine drømmer.

– Jeg er jo «hemma», men det har aldri stoppet meg fra noe som helst, sier Lerhol.

Spinal Muskel Atrofi
Torstein Lerhol har en sykdom som heter Spinal Muskel Atrofi (SMA). Kort fortalt gjør sykdommen at hjernen her problemer med å sende signaler ut til musklene, noe som fører til at musklene sakte men sikkert forsvinner.
Han drømmer om en plass på Stortinget og sier at Senterpartiet skal opp og fremover. Han er bare 27 år, og har god tid. Selv om Lerhol er «hemma», så er han langt i fra handlingslamma.

– Jeg har hjernen min i behold. Den fungerer ypperlig. Jeg har munnen i orden, og det er egentlig det jo det handler, sier Lerhol. Alt annet det har han assistenter til.

– Har du hjernen og munnen i orden, så kan du gjøre det meste, sier han.

Hverdagen
Torstein Lerhol står opp om morgenen ved hjelp av en assistent. Han drar på jobb som lærer eller foredragsholder, ved hjelp av en assistent som kjører han dit han vil. Han lager middag ved hjelp av en assistent som gjør alt han sier. Han gir da ordre som typen:”ta den poteten, putt den i vannet, sett på platen, ta ut kjøttet, varm opp pannen osv.

– Jeg gjør på en måte alt selv, det er bare det at jeg har andres hender til å hjelpe meg, sier Lerhol.

Torstein
Han forteller at han blir møtt med respekt og har ytterst sjeldent møtt fordommer i løpet av sitt liv. Han har aldri blitt mobba, og alltid hatt «normale» venner. Han vokste opp i en liten kommune i Valdres med 1600 innbyggere, og der var det egentlig bare Torstein og søsteren hans som var i rullestol.

– For å ha et sosialt liv, så måtte jeg være sammen med «normale» venner, med beina i orden, og da var jeg med på deres premisser også.

Torstein forteller han har vært med på lavvotur, snøhuletur, fester, stått på ski og gjort alt mulig som vennene drev med. Det har vært viktig å vise at han var mest mulig normal.

– Rett og slett vise at jeg var Torstein og ikke at jeg var funksjonshemma, sier han.

Pågangsmot
– Jeg har vert veldig heldig i livet mitt. Jeg har møtt et offentlig system som har tatt vare på meg og gitt meg mulighetene til å leve et meningsfylt liv, sier Torstein Lerhol.

Han har hatt mulighet til å studere, reise og gjøre det han har hatt lyst til.

– Det er veldig mange som ikke har den samme muligheten og de er ofte litt motløse og litt sånn at de holder på å gi opp, sier Torstein.
Ofte får han spørsmålet: ”Hva gjør du for å bevare positiviteten?”, da svarer han at det er en øvelse.

Positiv
Torstein Lerhol holder foredrag om det å være positiv.

– Det å stadig på en måte nesten tvinge seg selv, presse seg selv til å være positiv, det gir en positiv effekt, sier Lerhol og forteller det lettere å få hjelp når en møter saksbehandlere i det offentlige med en positiv holdning.

– Det er ingen fasit, men for meg har det vært en fasit, sier han. Selv om det finnes historier om det motsatte, så har helsevesenet vært helt ypperlig for Lerhols del.

Positivitet avler Positivitet
Torstein Lerhol sier at når du møter en saksbehandler med et smil og kanskje med en idé om en løsning, blir det lettere å få hjelp.

– Jeg håper flere skjønner at det er lov å være litt lei seg, trist og motløs, men jeg håper de ser at når man finner sin egen styrke og sin egen vilje og ståpå-evne, nytter det å være positiv, oppfinnsom og løsningsorientert, sier Torstein Lerhol og forteller at selv om det er veldig forståelig at man er lei seg og kanskje litt bitter, så er det veldig lite hensiktsmessig.

Lyset i tunnelen
Det er helt klart mange som har det veldig vanskelig og som har problemer med å se lyset i enden av tunellen, sier Lerhol men han tror at mennesker til syvende og sist er positive, også saksbehandlere.

– Hvis de blir møtt med et smil og et forslag til en løsning, så er det lettere for dem å være med på det, sier Lerhol.

– Saksbehandlere har jo lyst til å hjelpe sant?

Inkluderende arbeidsliv
– Mennesker er ressurser, enten de er 17kg og et beinrangel, slik som meg, eller om du er 150kg og har problemer med å stå, så er du en ressurs. Vi må begynne å tenke litt mer på den måten, sier Lerhol.

Funksjonshemmede som en resurs
I hvilken grad ordningen «inkluderende arbeidsliv» fungerer, avhenger av hvordan arbeidsgiver inkluderer den i sin bedrift, hvordan bedriften jobber med den og hvordan bedriften og den enkelte arbeidstaker tilpasser ordningen.

Torstein Lerhol sier er arbeidsgivere har et stort samfunnsansvar når det kommer til å se funksjonshemmede som en ressurs, men det er en todelt utfordring.

– En bedrift, en arbeidsplass, må alltid tenke på bedriftens beste, og det er fult forståelig. Det å ta sjansen på å ansette en funksjonshemma, det innebærer en risiko. Både med sykefravær og arbeidsinnsats, sier Lerhol.

Han sier arbeidsgivere må få større insentiver slik at de tør å ta denne sjansen. Selv har han troen på midlertidige arbeidsavtaler for funksjonshemmede.

– Jeg har troen på at om en arbeidsgiver vet at dette ansettelsesforholdet her, det varer kun i tre måneder, eller et år, og om du ikke klarer å gjøre jobben din så kan du sies opp, sier han.

På denne måten tror Lerhol at terskelen for å ta sjansen blir mindre.

– Jeg tror at hvis det viser seg at den funksjonshemmede gjør en ypperlig jobb, så tror jeg også at arbeidsgivere er såpass fornuftige at de gir vedkommende en fast jobb.

Men de må tørre å ta sjansen, derfor mener Lerhol at løsningen ligger i midlertidige arbeidsavtaler, lønnstilskudd, og selvsagt holdningsskapende arbeid.

– For jeg tror at om man får flere funksjonshemmede ut i arbeidslivet, og at en bedrift ser at den personen er en ressurs, så tror jeg at sjansen er mye større for at neste gang det utlyses en stilling i den bedriften, så vil en funksjonshemmet bli tatt inn på intervju, sier Torstein Lerhol.

Funksjonshemmede vil ut i jobb
Han mener arbeidsgivere bør ta hensyn til i funksjonshemmedes livssituasjon, men
ta mindre hensyn til funksjonshemmingen. Som eksempel bruker han at arbeidsgiver skal ta hensyn til at ”ola” har blitt innkalt til intervju. Når arbeidsgiver spør: ”kan du gjennomføre det og det”, og ”ola” svarer ”Ja” og ”ja, eller kanskje viss jeg får det eller det hjelpemiddelet,” da bør arbeidsgiver ta sjangsen, sier Torstein Lerhol.

Men det er et stort men:
– Jeg mener at funksjonshemmede aldri bør få jobb bare fordi de er funksjonshemmet. De er nødt til å få jobben fordi de kan tilby bedriften noe. De må få jobben fordi de er best, enten utdannet eller har mest kompetanse eller hva som helst. Fordi om de får en jobb bare fordi de er funkjsonhemmet, så blir det feil, sier han.

plus-circle Add Review

comment

Reviews